Vi skylder dyr mye, spesielt de som alltid er der ved vår side forberedt på beskytt oss, hjelp oss i vårt arbeid, følg oss eller å gjøre noe, og det er at hunder er det mest emblematiske tilfellet for all denne typen aktiviteter, og det er at de ikke kalles "Menneskets beste venn" for hva som helst.
Siden begynnelsen av domestiseringen har hunden gått i form del av den menneskelige familien, nyter den samme varmen som praktisk talt tilsvarer hvert eneste av medlemmene i familiegruppen.
I noen tilfeller kan det å leve med hunder føre til utvikling av sterke emosjonelle bånd fra hundenes side, noe som genererer visse impulser mot familiens medlemmer. En av disse impulsene er å beskytte babyer, en av de mest lagt merke til av familier i mange hunder.
Til tross for å være en tamme art, hunder fremdeles har en tendens til å beholde sine overlevelsesinstinkter, så vel som behovet for å dominere over et bestemt sted, er det derfor mulig at beskyttelsen av menneskene som lever med det ofte blir en av de viktigste atferdene som observeres i disse, spesielt når det handler om det minste.
Under opprettelsen av disse obligasjonene som genereres i henhold til sameksistensen, hunden vil kunne gjenkjenne familiegruppen som en flokk, en flokk der de sterkeste og svakeste lever. I denne forstand vil hunden være i stand til å bestemme hvilke medlemmer som fortjener større beskyttelse, og effektivt lærer hunder å bestemme at babyer vanligvis er de som trenger mest beskyttelse.
Når det gjelder barn, hunder kan øke denne følelsen av beskyttelse, siden de er i stand til å utlede nivåene av avhengighet og projeksjon som hvert familiemedlem kan presentere basert på deres observerte oppførsel.
På denne måten blir hunder en av hovedbeskyttere av de minste fra huset, noe som kan være en stor fordel, siden det er indikatorer som ikke er mulig å skille med det blotte øye, mens det for hunder ville være mulig. Et eksempel på dette kan være hormonelle forandringer at noen organismer kan presentere seg når de forbereder seg på angrep, en situasjon som kan diskrimineres av hundens sanser.
Fra dette er det mange scenarier som vi kan gjenskape der hunden kan bestemme eksistensen av en potensiell trussel for babyer.
Hvis vi vil at dette skal gjelde over tid, er det nødvendig å bruke forsterkere, stimuli som på en eller annen måte klarer å belønne hundens atferd, som ville bli gjort med det formål å opprettholde nevnte repertoar.
I en mer praktisk forstand er det verdt det belønne spillene som hunden har med babyen på et tidspunkt, og det er ikke nødvendig å bruke søtsaker eller kompliserte matvarer, siden noen ganger bare bruk kjærlige bevegelser på hunden, på en slik måte at den mottar en slags affektiv belønning fra eierne.
Til tross for båndet som fremmes, er det nødvendig å ikke miste denne typen interaksjon av syne, siden babyens nysgjerrighet, så vel som dens progressive vekst, kan gi opphav til visse typer samspill mellom baby og hund, generere en situasjon med forvirring der hunden føler behov for å forsvare seg, og det er derfor det anbefales å opprettholde denne typen samhandling under konstant overvåking på tidspunktet for å bringe disse to lekne medlemmene av huset sammen.