La San Bernardos historie den er full av tvil og spekulasjoner. Opprinnelsen er ukjent med sikkerhet, selv om de forskjellige versjonene knytter fødselen til denne rasen til det gamle Roma, Hellas og Sveits. Vi kan sannsynligvis aldri vite helt sikkert hvor den kom fra, men de interessante legendene som omgir den er verdt å lære om.
En av de mest populære er den som sier det dens opprinnelse dateres tilbake til de gamle romerske hundene, kjent som molossi. Det sies at det var to varianter av disse hundene, de fra Illyria og de fra Babylon, og at de ble ført av den romerske hæren til Helvetia (Sveits). Fra dem kommer ikke bare Saint Bernard, men også Bernese Mountain Dog og Greater Swiss Mountain Dog.
I omtrent 1.000 AD, disse hundene bosatte seg i de sveitsiske Alpene, hvor de ble brukt til krigsoppdrag, overvåking, gjeting, søk og redning. På den tiden ble de også kjent som Talhunds (dalhunder) eller Bahuerhunds (gårdshunder), og deres utseende lignet i økende grad det som dagens Saint Bernard.
Figuren til Erkediakon Bernardo de Mentón er nøkkelen i hele denne historien. På slutten av XNUMX-tallet opprettet han et hospice i de sveitsiske Alpene, som fungerte som et tilfluktssted for soldater og kjøpmenn, og som for tiden er et kjent turiststed i området. Det tok også inn og matet et stort antall hunder av denne rasen, som oppfylte viktige beskyttelses- og arbeidsfunksjoner. I tillegg var de i stand til å ane skred, og reddet dermed hundrevis av menneskers liv.
Derfor ble disse hundene kalt "San Bernardo”. det er verdt å nevne Barry ("Bjørn" på Berner dialekt), den mest kjente hunden på hospitset, som reddet mer enn 40 mennesker og hvis kropp fortsatt er bevart i Natural History Museum i Bern. Han døde tragisk etter å ha blitt forvekslet med en ulv og etterlot seg utallige vellykkede søkeoppdrag. I dag er det en sann legende knyttet til denne rasen.